Det skulle ta litt mer tid enn to uker å få den nye bilen. Først fikk jeg tilbud på helt ny bil fra en Ford-forhandler like utenfor Oslo. Det fantes ingen biler i landet med det utstyret jeg ville ha, og siden jeg ville ha ny bil til ferien ville det ikke la seg gjøre å bestille ny bil fra fabrikk. De prøvde å prakke på meg en administrasjonsbil, men selv om den hadde den store dieselmotoren, hadde den ikke DVD-navigasjon med stor berøringsskjerm - jeg var altså ikke hypp. Jeg ringte litt rundt og endte opp med å kjøpe en bruktbil fra Tyskland gjennom en Ford-forhandler litt lenger utenfor Oslo. Det var knapt tre uker igjen til madammen og jeg skulle ta Kielfergen og begynne ferien. Dagene gikk, og bilen kom til Norge en knapp uke før avreise - men det gjorde ikke det tyske vognkortet som Statens Vegvesen måtte ha for å registrere bilen på norske skilter. Dagene snek seg avgårde, og da fredagen kom (to dager før fergen tutet avgårde), og vognkortet fremdeles ikke dukket opp, innså jeg at det kom til å bli ferie med den gode gamle Focusen. Det var en ganske stor flue å svelge. Jeg hadde tross alt bestemt meg for ny bil nettopp fordi vi skulle kjøre mer enn 6000 kilometer fra Kiel til Jerez de la Frontera i syd-spania og tilbake. Vognkortet dukket opp to dager etter at jeg dro. Focusen er ikke den verste bilen å dra på tur med. Det er en ST170 og jeg digger å gi gass med den og se at selv hardbarka tyske fartsfantomer hever det ene øyenbrynet når jeg holder følge med dem i 215 km/t. Støynivået og komforten kan selvsagt ikke sammenlignes med en Mondeo Titanium X med 130 hk TDCi med alt mulig tilgjengelig utstyr. Den er smekk full! I Kiel på mandagen var jeg på jakt etter en elektronikksjappe, fordi min ganske nye Pioneer Avic-X1 hadde kutta ut samme dagen som ferga gikk - og jeg trengte å få lastet ned et program til TomTomen jeg kjøpte ombord på ferga for å få lastet inn kartene på det nye minnekortet (takk til TomTom som ikke legger ved nyere softwarepakker på CD-skiva). Mens vi putra rundt i Kiel kutta Focusen like gjerne ut. Vi hadde sulla rundt i nesten en time da det plutselig hørtes ut om som motoren raste. En uhyggelig klakkelyd brølte fra motorrommet. Jeg svingte inn til en bensinstasjon og fikk slått av motoren. Opp med panseret. Startet opp igjen - samme lyd. Umulig å lokalisere for meg. På veien rundt i Kiel hadde vi lagt merke et Ford-verksted. Det var ikke så langt unna, så vi fakka en taxi og kom oss bort dit. De var litt bissi, så jeg benyttet anledningen til å ringe Ford i Norge. Jeg har bruktbilgaranti (kjøper aldri bruktbil uten), og regnet med at de kunne hjelpe. Viking i Norge kontaktet ADAC i Tyskland, som rekvirerte en kranbil. Vi ble enige med verkstedet om at vi skulle frakte bilen dit. Vi hadde noen timer før de stengte. Vi gikk til fots tilbake til bilen, for vi regnet ikke med at det ville gå lynraskt å få kranbilen. Litt mat og drikke i bilen, og så kom kranbilen. Jeg tror ikke det tok mer enn en times tid. Ford-verkstedet i Kiel var veldig hjelpsomme. Det sto tre mekanikere og en formann og klødde seg i hodet. Takk & lov fikk de ganske raskt konstantert at det ikke var motoren som var gåen. De lokaliserte lyden i en aluminiumsboks montert på torpedoveggen. Denne hadde de ikke sett før, og regnet med at det var spesielt for ST170 - en bil de sjelden så i Tyskland. De tok med bilen til et diagnoseverktøy og kom tilbake med følgende beskjed: En elektromagnetisk motor som skal sørge for å skyve et spjeld til den variable luftmodulen var gåen. De trakk ut strømpluggen, og lyden forsvant. Så sjekket de at bilen kunne kjøres uten. Det kunne den heldigvis. Vi så for oss at deler måtte bestilles, og at ferien ville gå i vasken. Formannen var veldig, veldig hyggelig. Han skulle ikke en gang ha noe for jobben, og ønsket oss en god ferie; som han selv sa: Have a nize trip. The engzine wfill probably have maybe not 170 hp, but maybe 140 hp. You wfhill be OK, sa han med et flir om munnen. Spjeldets funksjon er jeg ikke helt sikker på, men det hadde definitivt noe med ytelsen å gjøre. I lavere hastigheter under 5000 o/min gikk bilen surt. Over 5000 o/min gikk den som ei kule. Jeg fikk atter en gang kjørt bilen tett opp mot toppfarta. Med to i bilen og feriebagasje (pluss tre esker med bøker til paps som bor i Spania) var det noen kilo å trekke med seg. Det til tross; det gikk overraskende lett å få bilen opp til 180-190 km/t. De siste 25 tok litt lenger tid... Men en feilgearing kostet en del stolthet. Dav ar det bare å legge seg inn i høyrefila og vente til jeg fikk plass igjen - og nok turtall. Enden på visa ble at vi kom oss avgårde, fem timer senere enn planlagt. Vi nådde ikke første dagsmålet, men tok det igjen dagen etter. Vi hadde tre flotte uker i Tyskland, Sveits, Italia, Frankrike, Portugal, Spania og Belgia. Bilen er levert til forhandleren der jeg kjøpte den nye Mondeoen. Det er fordelen med Norgesgaranti - man kan levere bilen til et hvilket som helst autorisert Ford-verksted i Norge. Vi hentet Mondeoen (som har fått navnet NeffNett (på grunn av at den er NF-registrert)) samme dagen som vi kom hjem fra ferien. Jeg var ute en tur i dag og knipsa noen bilder. Om det er noe moral i denne historien, så må det være å ikke dra på tur uten garanti og forsikring. Slike ting som skjedde oss er det umulig å vite om på forhånd, men bilen må uansett være i bra stand før man legger ut på langtur. Vi snakker hastigheter og temperaturer langt over det som er vanlig i Norge. Fortsatt god sommer Her er litt mer om bilen: Info om bilen Her er litt om ferieturen: Reisebeskrivelse (se menyen til venstre for flere artikler fra ferien) Og her er noen bilder: Her er den ulykksalige Focusen på kranbilen i Kiel.
